Personligheter på foringsplassen

Fargerikt fellesskap. Stillits og et grønnfinkpar 

Det er fortsatt mange fugler i hagen, og nå tar art etter art med seg ungene på besøk. I dag så jeg svaleunger leke seg i luften. Jeg har for første gang sett svaler her i år, og jeg håper det betyr at de kommer tilbake neste år. Skulle gjerne visst hvor de har reir. Det er koselig å se fugleungene øve seg på og fly og å lære seg og spise selv. Forskjellen fra å fore om vinteren er at vi nå deler hagen med fuglene. Det gjør at de både venner seg til oss - og at vi blir kjent med de ulike personlighetene deres. 

Kravstor kjøttmeisbaby med forelder. 

Skjærebaby - eller rampete ungdom om du vil.
Jeg prøver å lære dem at de ikke skal bæsje ned hagen min eller spise småfuglenes mat.
Desverre uten særlig hell. 

Pilfinkfamilien er som regel alltid i nærheten. 

Ekornet blir mer og mer tam for hver dag. 

Kjernebiterne er innom daglig. De er så store i forhold til de andre på foringsplassen at de nesten ser forhistoriske ut. 

Bokfinken gjør meg småsprø med sine korte høye hyl.
Hver gang jeg skal sette meg ut med en - ja nettopp - bok så kommer den og skriker uavbrutt ved beina mine. 

Enda en bråkebøtte. Grønnspetten har vekket oss hver eneste morgen i mai og deler av juni.
I juli virker det som den har tatt en pause. Kanskje den har fått unger og må spare energi? 

Neimen er det ikke...?

Er ikke dette den samme skjæra vi observerte i vinter da? Den som hadde skadet nebbet sitt? Eller er dette kanskje en vanlig skade for skjærer? Dersom det er den samme ser det ut som nebbet er på tur å vokse ut igjen, kan det være tilfelle?

Det fine - dersom det er den samme -  er at skjæra ser ut til å ha overlevd og klare seg greit. Det triste er at den alltid er alene og jages av andre skjærer som kommer til hagen.

Sommerskjære med skadet nebb.

Vinterskjære med skadet nebb.

Drikke til maten

 

 

I oktober minnet jeg om at fuglene på foringsplassen også setter pris på en skål rent vann. Det gjør de fortsatt, og på dager der det ikke regner er det stor trafikk i vannskåla. Den fylles fort opp med skall, fjær og frø, så det er viktig å skifte vannet hver dag og vaske skålen med jevne mellomrom.

 

 

En skadet fugl

 

 

Tidligere i høst hadde vi en hel flokk av skjærer som inntok hagen og støvsugde den for mat flere ganger hver dag. Jeg har skrevet mer om arten i dette blogginnlegget. Den siste måneden har det bare vært en ensom skjære på besøk nå og da. Etter å ha fotografert den og finstudert bildene skjønner jeg hvorfor; den har et skadet nebb;

 

Nebbet gjør det nok vanskelig for denne fuglen å ta til seg mat, og dermed blir den fort svakere enn resten av flokken. Hvor de andre i flokken er vet jeg ikke - skjæra streifer lite omkring - men jeg håper den ikke er helt forlatt. Skjærer er sosiale fugler som tilbringer store deler av livet i familiegrupper, blant annet overnatter de sammen. Forhåpentligvis er foringsplassen vår med på å gjøre det enklere for den å overleve vinteren.

 

Skjæra - en pen pøbel

Skjæra er her hele året, og den er ikke spesielt sjenert. Er det muligheter for mat kan du være sikker på at den svarte og hvite ikke er langt unna. Om våren holder de et skikkelig lurveleven, og søsknene holder sammen utover sommeren. Banden erter katter og holder full oversikt over hva som kan spises hvor i nabolaget. Den stikker gjerne av med hele meiseboller, nøtter med skall og planter som ser ut som de kan spises.  Den er så innpåsliten og bråkete at jeg ofte glemmer hvor vakker den egentlig er både i farger og fasong.



Lett å kjenne igjen. Og lett å høre.  

Skjære (Pica pica)

Utseende: Skjæra er en kråkefugl. Kjønnene er nesten like men hannen er litt større enn hunnen. Ungfuglene har kortere hale enn de voksne og er brunsvarte der disse er svarte. Ungfuglene har også mindre hvitt på vingene.

Tilholdssted: Skjæra holder seg der det er bebyggelse, og finnes over hele landet. Den er fraværende i øde skoger og over bjørkebeltet i fjellet. Det er en standfugl som streifer lite omkring. Skjæra kan bli 15 år gammel, og noen par holder sammen hele livet.

Føde: Skjæra er altetende og utnytter alle tilganger til næring. Den kan lære seg å fange småfugler, men tar oftest mus, insekter og andre småkryp.

Rede: Allerede på senvinteren begynner begge kjønn med redebyggingen. Ytterst består det store, kuleformede reiret med inngang i den ene siden av visne greiner og kvister. Disse er bygt ut til et hvelvet tak over en reirskål som er bygget av jord og leire og foret med fine rottrevler. Reiret ligger oftest i et høyt tre, men også i busker, under husmøner og mer originale steder som oppå veiskilt og i lyktestolper.  Etterhvert kan skjærereiret bli omfangsrikt - det anlegges nemlig en ny reirskål oppå det sammensunkne taket av eldre reir. I hekketiden lever skjæra i par eller små familier som om vinteren deles i småflokker med felles overnattingssted. 5-9 egg som ruges i 18-19 døgn. Ungene forlater reiret etter 22-27 døgn.



Jeg ser at du ser meg!



Furtende skjære som har blitt jaget vekk fra meiseballene.

 

Disse har besøkt oss hittil denne sesongen;

1) Spettmeis
2) Kjøttmeis
3) Sort-hvit fluesnapper (eller dvergfluesnapper?) (hunn)
4) Blåmeis
5) Skjære
6) Gråtrost
7) Flaggspett
8) Svartmeis
9) Løvmeis
10) Bokfink
11) Bjørkefink

(Kilde: "Fuglene våre" av Carl Fredrik Lundevall og egenerfaring)