fredag 14. desember 2012

Julestemning på fire bein

 "Mamma kom og se" ropte minstemor i går. "Det er noe som ikke er en fugl i hagen!" Jeg trodde vi endelig hadde fått ekorn på besøk igjen, men det var noe langt større som befant seg utenfor stuevinduet.

Et rådyr!


To rådyr!  


Jeg tror dette var to kalver, og de småkranglet litt om godsakene.


Tre rådyr! Mamma kom etterhvert inn fra sidelinjen.


Det var så som så med bordskikk.


Og når det var tomt gikk de løs på hekken.

Rådyrbestanden i Norge er trolig på 150 000 dyr. De trives i ulike typer skog og gressland. Sommerstid er de ingen populær gjest i hagen, da spiser de gjerne tulipaner og andre hagevekster. De spiser svært variert og er så lite populære at de noen steder går under "kjælenavnet" stylterotter. Sommerstid har jeg god erfaring med å holde dem unna hagen ved å jevnlig strø blodmel i bed og på grensen mot skogen. Vinterstid synes jeg det er koselige dyr som gir meg julestemning, men jeg har bare sett dem i skogen tidligere år. Spor i hagen i fjor avslørte at de pleide å være innom på natten.

Rådyret er det minste av hjortedyrene som lever i Norge. De kan bli 70-85 cm i skulderhøyde og veier 22-30 kg. Sommerpelsen er rødbrun og vinterpelsen er gråbrun, slik som på bildene over. Dyrene har lange spinkle lemmer, spisse og smale klover. Hodet er smalt og relativt langt. Ørene og øynene er ganske store.

Hannen kalles råbukk og hunnen rå. Råbukken har et lite gevir som felles årlig, men vokser ut igjen raskt. Det nye geviret har basthud, som bukken etterhvert fjerner ved å gni geviret mot busker og kratt. Jeg har registrert av trær har fått skrapt barken av stammen flere steder i skogen, og nå vet jeg hvorfor og hvem.

Rådyrene lever i familiegrupper, og størrelsen på gruppene avhenger av tilgangen på mat i området. De kan være så mange som 90 dyr, men som regel ikke flere enn 10-15. De er mest aktive i grålysningen og i tussmørket etter solnedgang. Da vi flyttet hit lurte jeg på hvem som sørget for å holde alle de små stiene i skogen ved like. Etter å ha støtt på rådyr ved flere anledninger skjønte jeg at det ikke var menneskeskapte stier jeg bevegde meg på.  Rådyrene følger ofte et nettverk av stier når de beveger seg rundt i området hvor de holder til. Stiene merkes med duftkjertler, og disse brukes også for å varsle fare. Når rådyret blir skremt kan det også skrike høyt - noe jeg har erfart flere ganger i skogen.

Rådyr kan være bærer av ulike flåttbårne sykdommer samt hjortelusflue. (Kilde: www.wikipedia.org)

Etter å ha spist en stund og snust litt rundt i hagen, forsvant de inn i skogen igjen.

1 kommentar:

  1. Så flotte dyr. Ei opplevelse å ha dem så nerme.

    Hilsen Tove kristin

    SvarSlett

Takk for at du tar deg tid til å legge igjen en kommentar!