Liv og død i skogen

Etter at vi fikk skogen som nabo har vi fått nærkontakt med flere dyr.  Vi har matet rev med roastbiff og pølser. Vi har båret frosker i sikkerhet fra veien og pleid skadde padder i et terrarie. Om vinteren mater vi fugler og da kommer også ekornet på besøk. Rådyr finnes det også i skogen vår, og i fjor løp jeg på en grevling tidlig en morgen. Jeg vet ikke hvem som ble mest redd – den eller jeg. Å høre en ugle tute utenfor soveromsvinduet sitt en sen kveld gir en helt egen ro.

Å ha hus så nært naturen har gjort at jeg ikke lenger er (så veldig) redd for edderkopper. Ungene har fått et naturlig forhold til både insekter, mark, snegler og større dyr. De lærer om hvordan dyr lever – og at dyr spiser hverandre og blir spist av oss. I vår fløy en gulspurv på vinduet vårt og døde. Den ble høytidelig begravet til tonene av «alle fugler små de er».  I går lå det plutselig et annet lite dyr på plenen. En liten spissmus hadde dratt til dyrehimmelen i løpet av natten. Den måtte selvfølgelig også begraves, og ble båret til sin siste hvile i en hvit eske på en seng av grønt gress. For alle som går forbi i skogen er det bare en stubbe med et par steiner rundt. Det er bare oss innvidde som vet at dette er ugleskogens lille gravhaug. Her hviler fuglen og spissmusa – og hvem vet; kanskje leker de sammen et annet sted, slik lillesøster velger å tro?

Visste du forresten at spissmusa ikke er en mus men en insekteter, og er i familie med muldvarpen? Det forklarer også hvorfor den lå urørt og død på plenen - etter kanskje å ha blitt fanget av naboens katt; 

"De fleste spissmusartene har moskuskjertler som gir dem en motbydelig smak. Mange dyr avstår fra å spise dem. Spissmus kan man nokså ofte finne liggende døde, fordi smaken gjør at åtseletere ikke plukker dem opp og spiser dem med en gang, slik de ville ha gjort med for eksempel en mus."