Ny beboer i hagen

For flere år siden ønsket jeg meg et froskehus til jul. Det var ment som pynt, og det har holdt seg pent og gjort jobben sin som dekorasjon. Forleden dag skvatt jeg imidlertid til da jeg kastet et blikk på det. Noen hadde flyttet inn!

Padden har fått navnet Petra, og vi sørger for at hun trives ved å dusje huset hennes et par ganger om dagen og sørge for at hun får nok skygge. Til gjengjeld håper jeg hun patruljerer nøye natterstid, og holder sneglebestanden i sjakk.

En ikke helt frisk rev

Til tross for at det er flere uker siden sist viltkamerasjekk var resultatet ganske magert på minnekortet. Ingen grevlingbabyer viste seg, og området hvor hiet ligger er nå helt dekket av bregner, gress, busker og kratt. Mamma og pappagrevling viste seg på noen filmer så de bor der fortsatt. Jeg har byttet kameravinkel og krysser fingrene.

Flere andre gjester har ruslet forbi hiet til grevlingene de siste ukene. Filmer av disse legger jeg ut på Facebooksiden til Ugleloftet. En av gjestene tror jeg ikke er helt frisk. Jeg er ganske sikker på at det er en rev, men den lange tynne halen uten pels kan bety at den har skabb.

To grevlinger!

To dyr på hiområdet. Endelig! 

Den siste uka viser minnekortet at det har vært stor aktivitet ved hiet. Vanligvis er det 2 til 4 filmer som venter på oss når vi stikker innom. I går kveld var det 57! Det er kjempegøy å sitte og sniktitte inn på hva som skjer i skogen når vi sover. Det er mye markering og sniffing og snusing. Rundt på hi-området er det stadig nye steder hvor det er gravd. Endelig fikk vi også beviset på at det ikke bare bor en grevling i hiet - men (minst) to! På to av filmene ser vi to dyr. Det betyr at vi er ett skritt nærmere grevlingbabyer. En av filmene viser også en av grevlingene som samler tørt gress - og det betyr forhåpentligvis at det allerede er unger nede i bakken - eller at de snart blir født. Kjempespennende! Noen av filmene legges ut på Ugleloftet sin facebookside.

Er det pappa-grevling som er ute og finner mat? 

Utforsking i gresset 

På vei ut fra hiet

Dyrene sjekker alltid for farer i det de stikker hodet ut fra en inngang

Her samles det tørt gress som dras ned i hiet 

Husgrevlingen

Er den ikke fin, husgrevlingen vår? Det føles nesten som om vi kjenner den. I dag gikk ettermiddagsturen innom hiet, og bingo! Hullet er kanskje ikke en ferdig gravd inngang (enda), men det ligger i allefall på grevlingens "traverute" på området. Ikke nok med det - jeg fikk også øye på en svær nygravd inngang jeg er sikker på at det er aktivitet rundt. Nå nærmer vi oss! Jeg har så lyst å få et glimt av to dyr sammen slik at håpet mitt om at små søte grevlingunger dukker opp etterhvert ikke svinner hen.

En hel video fra besøket ligger på Facebooksiden.

Grevling med sceneskrekk

Noe sier meg at herr eller fru (jeg har enda bare sett en om gangen så jeg vet ikke om de er flere) grevling har begynt å lure litt på dette kameraet som flytter seg litt rundt mellom inngangene til hiet. På flere av filmene nå sist stirrer den bare mot kamera og værer ut i luften - før den begynner å vaske seg og late som ingenting. 

Vi fant faktisk enda en ny inngang takket være forrige rundes mislykkede plassering av kamera, der vi bare så at grevlingen holdt på med noe i bakgrunnen. Nå står kamera klart for å sjekke om det er noe mer action fra den vinkelen. Spennende! 

Her i bloggen viser jeg kun bilder fra viltkamera. Filmene i sin helhet legger jeg ut på Ugleloftet sin facebookside. Alle innlegg som omhandler grevlingene finner du i kategorien grevling. Om du leser bloggen fra mobil må du velge "nettversjon" helt nederst for å få frem de ulike kategoriene. 

Et snev av grevling

Viltkameravinkelen de siste ukene har mildt sagt ikke vært den beste. Vi satt det opp ved en inngang vi trodde var godt trafikkert, men alt minnekortet kunne vise oss var fire små filmer der grevlingen såvidt synes. Den holder på med noe på oversiden av denne inngangen så der skal det må undersøkes. Kanskje finnes det enda en inngang vi ikke har funnet? 

Nå har vi satt kamera opp ved enda en ny inngang. Her vet jeg at jeg har funnet spor fra våropprydning tidligere. Da kaster grevlingen ut gress og materialer ungene og den selv har sovet på om vinteren. 

Det haster litt med å finne ut hvor på hiområdet det er mest aktivitet. Buskene mellom inngangene har allerede knopper, og snart er det umulig å finne noe som helst hvis en ikke vet hvor det er lurt å lete. 

Krysser fingre og tær for bedre lykke denne gangen! 

Grevling i hiet!

Vi ble overrasket av uanmeldt regn på dagens skogstur, men det gjorde ingenting. Viltkameraet kunne nemlig fortelle oss at det bor  i allefall en grevling i hiet igjen. Jippi! Nå har vi flyttet kamera til et annet tre slik at vi kan se om det er flere dyr eller mer aktivitet andre steder. Inngangene er spredt over et relativt stort område, så det er umulig å få med alt på en kameravinkel. Når vegetasjonen begynner å vokse blir det umulig å se noe som helst. Da ligger nemlig hiet midt inne i en eng. Før den tid skal vi ha funnet ut hvilken inngang de bruker mest og hvor vi skal la kameraet stå resten av sesongen. Nå satser vi på at det bor flere grevlinger i hiet - og at det etterhvert vil titte frem noen bittesmå søte grevlingbabyer slik det gjorde i 2013.  På det nederste bildet synes jeg nesten jeg kan se patter på magen på dyret - kanskje det er grevlingmamma?

Jeg la ut en video fra grevlinghiet på Ugleloftet sin facebookside. Det er der de fleste videoene blir lagt - også kommer det stillbiler fra filmene her i bloggen.

Her tror vi grevlingen driver og markerer rundt hiet. 

Den senser nok nattlyset på kamera - men bryr seg ikke nevneverdig. 

På vei ned i den ene inngangen til hiet. 

Tidlig i dag morges var det aktivitet ved hiet. 

På vei mot neste hi-inngang

Når du tror det har vært grevling i hagen ....

... da er det veldig greit å ha et viltkamera som sladrer om hvem som egentlig har laget sporene i snøen....

Familiecamp på Langedrag

En ny bestevenn. Tettere på dyr og natur har vi aldri vært. 

Som jeg skrev om i går har jeg og minstemor tilbragt forrige uke på Langedrag. Vi var med på familieleir, noe som betyr at vi gjorde alle aktiviteter sammen med andre barn og voksne som vi etterhvert ble veldig godt kjent med.

Å våkne tidlig en morgen til lyden av en flokk fjordinger som galopperer inn på tunet fra fjellet, etter å ha tilbragt natten akkurat hvor de vil, kan virkelig anbefales. På Langedrag er de fleste gjerdene til for å holde menneskene ute, ikke for å stenge dyrene inne. Både urokse, reinsdyr, geiter, mufflon, hester og griser går tidvis løse på tunet og i fjellet rundt gården. De kommer tilbake fordi de vet de får godt stell og god mat.

Noen av dyrene på gården.

Voltige - lek på hesteryggen. 

Ulvegårdsbesøk - skeptisk med halen mellom beina, men godbitene frister.

Jeg har lest og hørt mye om Langedrag helt fra jeg selv var liten, men jeg ble likevel overrasket over det som møtte meg. Gården og omgivelsen er vakre i seg selv - høyt oppe med utsikt over fjord og fjell. Tidlige, stille morgener på tunet med tåke over Tunfjorden og vakre solnedganger. Etterhvert kommer de dagsbesøkende og sola varmer. Mens ungene leker på lekeplassene eller koser med dyrene er det fint å bare ta seg en kopp te på tunet med utsikt over det hele. Beundre påfuglene og se på klippeduene som med ujevne mellomrom bestemmer seg for å fly i formasjon fra det ene taket til det andre. Det nytter imidlertid ikke med fine omgivelser hvis ikke de som bor der trives. Det som overrasket meg mest med Langedrag er at alt så tydelig blir gjort på dyrenes premisser. Dyrene er rolige og tilfredse og får oftest lov til å gjøre som de vil. De bestemmer om de vil klappes og være tilgjengelig for menneskene som er på besøk, eller om de vil trekke seg unna bak gjerdene eller utenfor dem. Det betyr at det ikke alltid er en okse å se på tunet eller en gris i bingen - de har fått lov å gå seg en tur og hvis du er heldig kan du møte dem på vei opp til setra eller se dem på lekeplassen, hvis det er der de har lyst å tilbringe noen timer.

Dyretunet og andedammen på Langedrag

Klippeduer

Stevnemøte på taket (to hanner kan også være på date!) 

Lykkelig Emma nyter lunsjen utenfor gjerdet

På slutten av uka hadde vi blitt husvarme på gården. Når grisen Emma kom fra luftetur og dunket trynet i porten, visste vi at det var greit å åpne og slippe henne inn. Når oksen Trym gjorde det samme visste vi at han absolutt ikke måtte inn til damene innenfor. Vi hadde lært at mat er nøkkelen til det meste. Ingen dyr er så sta at de ikke lar seg overtale til å komme hvis de aner en godbit i den andre enden.

Å være med på familieleir slik vi var gjorde opplevelsen ekstra fin. Vi ble kjent på tvers av familier, og vi fikk programmet skreddersydd og lagt til rette. Vi har vært på seterbesøk og stekt lapper, tent bål i øsende regnvær, vært gjetere for en flokk geiter, lagd kullstifter, padlet i kano, ridd flere turer på hest, øvd balanse på hesteryggen, besøkt klatreparken, matet fjellrever og rein, ystet ost, farget garn med einer og bjørk, laget te, kjørt hest og vogn og mye mye mer. Da noen av oss ønsket seg en ekstra ridetur og et besøk inn til ulvene utenfor programmet ordnet det seg også.

La meg heller ikke glemme historiene, som var en viktig del av oppholdet. Vi har hørt historier på setra, historier i peisestua, historier i ulvegården og historier i gapahuken. Barn og voksne satt musestille hver gang. Tilsammen bidrar historiene til at både barn og voksne føler at de kjenner og eier gården litt. Vi vet hvem som er mor og far til hvem og hva som skjedde med forrige generasjon. Vi ser for oss dramaet når villsvinet bestemmer seg for å besøke en brunstig gris midt på natten, bryter seg gjennom flere gjerder og sørger for at gården får en ny flokk med flekkete grisunger. Hvert eneste dyr har en historie, og alle som jobber på gården kjenner til dem og deler dem gjerne med oss som er på besøk.

Fullstappet program på familiecamp

Hva som var best, finest og morsomst de fem dagene vi tilbragte på gården er vanskelig å si. Minstemors klare førstevalg er rådyrkalven Olaf som hun ble bestevenn med på tur opp til tjernet ovenfor gården. Da var også elgkalvene Ea og Elke med - noe som gjorde den til den absolutt mest eksotiske turen jeg har opplevd. Å kunne strekke ut armen og stryke på en elg eller et rådyr som lunter ved siden av deg kan ikke beskrives - det må oppleves. Selv synes jeg besøket inn til de ville ulvene og til gaupene og gaupebabyene var et av høydepunktene. Stemningen inne i ulvegården når jeg visste at ulvene hadde sett oss men vi ikke hadde fått øye på dem enda. Å se og kjenne hvor redde og sky de er selv om de har fått besøk av mennesker i ni år ga meg en helt annen forståelse av dette dyret. Hele turen var egentlig en sammenhengende fantastisk naturopplevelse. Jeg kjenner meg veldig heldig som har fått oppleve Langedrag og blitt så godt tatt vare på av Anne Grete, dyrene "hennes" og alle de andre som jobber på gården.

Dyrene er nok ikke de eneste som frivillig kommer tilbake til gården. Vi gleder oss allerede til neste besøk!

Pelsbiter fra Langedrag

Vi har tilbragt den siste uka før skolen starter på gården Langedrag. Det har vært en uke stappfull av inntrykk og opplevelser. Jeg skal dele flere bilder med dere etterhvert, men dette er en liten smakebit fra pelsen til de vi har hatt nærkontakt med. Kjenner du igjen noen av dyrene på bildet?

Moskussafari på Dovrefjell

En av julegavene mine sist jul var noe så eksotisk som en safari til Dovrefjell for å se på moskus. Denne uken dro vi av sted, og vi var veldig spente på hva vi skulle få se - og om vi fikk se noe i det hele tatt. Dyr er dyr og ikke alltid så lett å "bestille". Litt skummelt syntes vi også det var - senest i juni ble en turist angrepet av en moskus. Vi fikk råd om hva vi skulle gjøre hvis vi plutselig møtte på en moskus bak en sving, og beskjed om å alltid holde oss 200 meter unna.

Vi gikk og vi gikk, og speidet og speidet. Etter en times tid kunne guiden vår peke ut den første moskusen for oss.

Kan du se den? 

Nå da? 

I fjellet en drøy kilometer unna så vi de første moskusene, og etterhvert lærte vi også oss hva det var vi skulle se etter; Små avlange brune og sorte klumper i skråninger og på snø. Ikke så lett å se detaljer, men likevel: Moskus! Oppdraget utført. 

Vi gikk enda et stykke innover i fjellet dit moskusen trekker på sensommeren og høsten. Vi håpet å finne enda flere dyr - og gjerne noen som var nærmere. 

Plutselig dukket det opp spor etter en voksen moskus og en kalv på stien vi gikk på; 

Underveis fikk vi høre historier fra andre turer og informasjon om moskusen, som ble gjeninnført til Norge tidlig på 1900-tallet og holdes under nøye oppsikt. Den norske stammen på Dovrefjell ligger på rundt 300 dyr. De er ikke så store, og egentlig ganske late, men de kan bli sinte, løpe opp mot 60 kilomter i timen - og hvert år er det episoder hvor folk kommer for nær og blir angrepet. 

Det er flere firmaer som arrangerer moskussafari, og mitt inntrykk er at de samarbeider i stedet for å konkurrere. Guiden vår ringte andre guider for å forhøre seg om hvor de hadde sett dyr. De første vi så var på andre siden av en elv og umulig å komme nærmere for oss. Vi gikk enda lengre innover i fjellet og så var det frem med kikkert igjen. Fem dyr lå i en skråning rett ovenfor oss, og vi nærmet oss forsiktig. 

Guiden kunne fortelle at det var tre kuer, en kalv og en okse (med ryggen til i midten av bildet). De så på oss og vi så på dem mens vi spiste lunsj og de drøvtygget. Moskusen er som kua, og har flere mager som det den spiser (for det meste vie-kratt) må gå gjennom.

Selv om moskusen ser mest ut som en ku har den mest til felles med sauer og geiter. Begge kjønnene har lange, buede horn.

Selv om de lå rolig holdt en av dem alltid øye med oss. Denne kua slapp oss ikke av syne.

Veldig avslappet mor med kalv

Ikke noe stress å spore her

Med teleskop kom vi enda nærmere

Oksen reiser seg - for så å legge seg ned igjen

På tide å spise litt til

Majestetisk med vind i pelsen

Siste rest av vinterpelsen er på vei av

Å gå med guide anbefales på det sterkeste. Ikke bare fikk jeg svar på alle spørsmål jeg måtte ha med en gang (Hvor lenge dier de? Hvor langt kan de gå på et døgn? Hva skjedde med turisten som ble angrepet i juni?) - men det føltes veldig trygt. Vi gikk også nærmere moskusen enn jeg hadde turt på egen hånd. Turen tok drøye seks timer, og vi gikk tilsammen i 17 kilometer. 

Snøhetta i bakgrunnen

Ikke bare fikk vi se - vi fikk også smake