Sommergjestene har ankommet

Rødstrupe

I allefall noen av dem. Det er spennende tider i hagen nå, og nye arter å se nesten hver dag. Bokfink, bjørkefink, rødstrupe, jernspurv, stilits, kjernebiter, grønnsisik, gulspurv, ringdue, gråtrost og svarttrost. Sammen med de trofaste gjestene dompap, kjøttmeis, blåmeis, grønnfink, spettmeis, skjære, pilfink og en og annen flaggspett spiser de større mengder solsikkefrø og andre frø enn de gjorde midtvinters.

Flaggspett

Dompap

Ringdue

Kjernebiter

Grønnfink og stilits 

Svarttrost 

Den som ikke fikk være med

Trekkfuglene har forlatt foringsplassen. Det er lenge siden siste stillits og linerle forsvant. Finkene har også forsvunnet sakte men sikkert, og derfor ble jeg overrasket da denne litt pjuske fyren satt og hutret under foringsautomatene. Den var ikke spesielt lysten på å flytte seg eller fly når jeg kom ut for å se nærmere på den og var nok ikke helt frisk.  Når man ikke er sterk nok for en lang flytur må man bli igjen mens familien drar på vinterferie til syden, og denne grønnfinken klarte seg nok ikke natten gjennom. Neste dag var han borte.

Personligheter på foringsplassen

Fargerikt fellesskap. Stillits og et grønnfinkpar 

Det er fortsatt mange fugler i hagen, og nå tar art etter art med seg ungene på besøk. I dag så jeg svaleunger leke seg i luften. Jeg har for første gang sett svaler her i år, og jeg håper det betyr at de kommer tilbake neste år. Skulle gjerne visst hvor de har reir. Det er koselig å se fugleungene øve seg på og fly og å lære seg og spise selv. Forskjellen fra å fore om vinteren er at vi nå deler hagen med fuglene. Det gjør at de både venner seg til oss - og at vi blir kjent med de ulike personlighetene deres. 

Kravstor kjøttmeisbaby med forelder. 

Skjærebaby - eller rampete ungdom om du vil.
Jeg prøver å lære dem at de ikke skal bæsje ned hagen min eller spise småfuglenes mat.
Desverre uten særlig hell. 

Pilfinkfamilien er som regel alltid i nærheten. 

Ekornet blir mer og mer tam for hver dag. 

Kjernebiterne er innom daglig. De er så store i forhold til de andre på foringsplassen at de nesten ser forhistoriske ut. 

Bokfinken gjør meg småsprø med sine korte høye hyl.
Hver gang jeg skal sette meg ut med en - ja nettopp - bok så kommer den og skriker uavbrutt ved beina mine. 

Enda en bråkebøtte. Grønnspetten har vekket oss hver eneste morgen i mai og deler av juni.
I juli virker det som den har tatt en pause. Kanskje den har fått unger og må spare energi? 

Fuglespor

En fugleunge jeg holdt på å tråkke på rett ved stien. Min første innskytelse var trost, men kanskje det er stær?

Skogen er full av reir, egg og fugleunger. Nå som jeg er oppmerksom på det kan jeg ikke ta en eneste liten tur i skogen før jeg ser dem - eller sporene etter dem.

Et knust egg. Klekket eller spist?

Stopp. Lytt. Pust. Midt i skogen.

Knuste eller klekkede rugdeegg. Ungene forlater reiret i lyngen kort tid etter at de er klekket og jeg håper det er det som har skjedd her.

Den endelige bekreftelsen på at det er blåmeis som har unger i den ene av kassen utenfor huset.

Kjære lille bokfink, om du ikke vil at jeg skal finne reiret ditt så bør du ikke få panikk allerede når jeg er 100 meter unna og for en gangs skyld ikke er på utkikk etter reir.

Grønnfinken.

Svarttrostreir nummer to er tomt. Selv om det er en stund siden jeg sjekket det sist er det nok bare å innse at det ikke har vært tid nok til at ungene skal ha forlatt reiret på egenhånd.



Fugleunger på foringsplassen

17.mai observerte vi for første gang fugleunger på foringsplassen vår. Å få se disse var et av argumentene da vi valgte å fortsette å mate fuglene etter vintersesongen. Både grønnfinken og grønnsisiken tok med seg ungene på nasjonaldagslunsj i hagen. De er ikke helt stødig på vingene enda, og synes fortsatt det kan være godt å bli matet litt. Her er det grønnfinkpappa som trår til.

 

 

 

 

 

Drikke til maten

 

 

I oktober minnet jeg om at fuglene på foringsplassen også setter pris på en skål rent vann. Det gjør de fortsatt, og på dager der det ikke regner er det stor trafikk i vannskåla. Den fylles fort opp med skall, fjær og frø, så det er viktig å skifte vannet hver dag og vaske skålen med jevne mellomrom.

 

 

Par i hjerter

Bokfinkhannen har helt andre farger enn hunnen.



Flere og flere av stamgjestene våre dukker nå opp med en make ved sin side for å spise frokost, lunsj, middag eller kveldsmat. Det er kurtisering og krangling og kjefting og jaging dagen lang. Jeg trodde ikke småfugler kunne lage så mye bråk, men når vi våkner til flokker på 40 skravlende bjørkefink om morgenen er det nesten sånn at vi må lukke soveromsvinduet.



Hos stjertmeisen er kjønnene så godt som like. Mot slutten av vinteren mener jeg likevel å kunne se at de delte seg opp
i par som fulgte hverandre tett før de ble borte fra foringsplassen. Kanskje dette er en hann og en hunn?



Dompaphannen har knallrødt bryst. Disse kommer aldri alene. Ser jeg den ene er den andre aldri langt unna.  

(Bokfink i bakgrunnen)

Bjørkefinhannen har sort hodeparti der hunnen er mer brunlig. Disse ankommer alltid i store flokker.

Hos grønnfinken har hannen mer klargrønn farge. Det ser ut som mating er en del av kurtiseringen.

Hos meisene er kjønnene stort sett like, eller med relativt små forskjeller som er vanskelig å få øye på for en utrent som meg. På finkene er det enklere å se hvem som er hann og hvem som er hunn. Hannen har som oftest flere og sterkere farger enn hunnnen.

Hannen hos kjernebiterne har mer rødt i brunfargen på hodet enn det hunnen har.
(Bokfink i bakgrunnen)

Også hos grønnsisiken er det hannen som har pyntet seg mest og er klargul der hunnen er mer spettet.

Svarttrosten som har overvintret her har fått seg kjæreste. I tillegg har det dukket opp flere svarttrostpar, de er de siste som forlater foringsplassen i skumringen.

Fuglekongen, eller furulusa som den noen steder omtales som, har også tatt med seg en make. Hos disse ligger forskjellen i fargen på "kronen". Hannens krone er mer oransje enn hunnens. Rødstrupen har også fått seg make, og spettmeisen og ringduen dukker alltid opp parvis til måltidene.


Hannen hos svarttrosten er sort mens hunnen er mer brun og spettet i fargen.

Krangel eller kjærlighet?

 

 

Det så unektelig litt dramatisk ut i begynnelsen, da disse to grønnfinkene møttes på foringsplassen i går. Da jeg fikk studert bildene i etterkant så jeg at fargene på den til venstre er blassere, og jeg antar at det er en hann og en hunn. Det forklarer at det som så ut som en krangel brått tok slutt, og heller endte med mating av hverandre - eller kyssing om du vil.

Kanskje får vi grønnfinkegg i fuglekassen på garasjeveggen?