Sen septemberblomstring i hagen

Klematis.

Selv om det snart er oktober er det fortsatt blomstring på gang i hagen. I morges var det hvitt i gresset før høstsola tok tak. Det er nok ikke lenge før den den taper kampen også er det over og ut for hagesesongen 2013. Dersom jeg skal følge løftene mine til meg selv for neste års sesong er det faktisk bare 3 måneder til jeg må begynne å så tomatfrø. Hvem sier at hagesesongen er kort i Norge? 

Lavendel.

Syrinhortensia.

Ikke blomstring, men nydelige høstfarger. 

Honningknoppurt. 

Erteblomster. 

Den aller siste høstanemonen. 

Noen ekstra iherdige sommerblomster som har fått selskap av høstlyng. 

Steinbed i potter

Jeg skrev om mine flyttbare steinbed for første gang i fjor. De har fulgt meg fra da jeg kun hadde hage flere meter over bakken, og jeg liker denne formen for krukkehaging veldig godt. Plantene trives godt på terrakottafat og i krukker av samme materiale. De er dekorative, enkle og overvintre, krever omtrent ikke noe stell og tåler å stå på steder med sterk sol og lite vann - foreksempel under tak på den nye terrassen.

Hagesentre selger ofte en miks av steinbedplanter sammen. Når de først har funnet seg til rette formerer de seg kjapt og i løpet av en sesong kan du fylle flere fat og potter - eller gi vekk flyttbare steinbed som vertinnegaver. De fleste steinbedplanter og sukkulenter roter seg villig hvis du tar av en bit og setter den i jord. I mangel på egnede fat har jeg i år latt flere av dem formere seg i de bittesmå pottene som årets sommerblomster og tomater har vokst fra;

Dersom du ikke har hull i bunnen av pottene og fatene du bruker trives steinbedene best under tak. De dør ikke av for mye vann men de vokser ikke spesielt bra heller. På bildet over har fatet nederst til venstre stått i regnet de siste ukene mens de andre har stått under tak.

Blomstring i skyggebedet (Juni)

Noe av det som blomstrer i skyggebedet i juni.

I det åtte meter lange skyggebedet blomstrer det kontinuerlig - akkurat som planlagt. Jeg er veldig fornøyd flere av samplantingene i dette bedet, at blomstene ser ut til å trives med kun morgen og ettermiddagssol og at det ser ut til å være særdeles få snegler i år. I tillegg til blomstring fra tidlig vår til sen høst har jeg lagt vekt på planter som har dekorativt bladverk både når det kommer til form og farge. Blomstene som trives ekstra godt må deles en gang hver sesong for ikke å ta for stor plass. Da får jeg enda flere blomster å plante i andre bed eller å gi vekk til venner.

Hvite løytnanshjerter og akeleier.

Jeg får aldri nok Allium. Desverre ser det ut til at mange av løkene ikke har tålt vinteren.
Til høsten blir det planting av mange nye! 

Dicentra, Hosta, Honningknoppurt og en fantastisk sak med svære rødlige blader som jeg
tror jeg  kjøpte på hagesalget på Ramme men ikke finner igjen på bildene derifra. 

Tre ulike typer Hosta, en Alunrot og to typer Dicentra.

Selvsådd revebjelle. Om den er gul eller lilla gjenstår å se. 

Slik har bedet forandret seg siden april. 

Stauder: Hva har overlevd vinteren?

Å se hva som overlever vinteren er alltid spennende, på både godt og vondt. Jeg titter i bedene mine flere ganger om dagen nå, og stadig ser jeg nye ferske spirer på vei opp. Noen steder er jeg redd jeg leter forgjeves - alle har nok ikke klart barfrost, kuldeperioder og mye vann. Dette er status i staudebedene nå,



Akeleie

Mange akeleier.

Dicentra "burning hearts" har overlevd - hurra!
Til høyre en staude jeg kjøpte på grunn av bladverket på slutten av sesongen i fjor og som jeg ville blitt glad for navnet på.

Noe har overlevd - men hva? Kan det være de hvite klokkene (Campanula)?

Løytnanshjertene har ikke bare overlevd. De sprer seg der jorda er som tørrest og dårligst.

Honningknoppurt. Ingen overraskelse at denne har klart seg.

Selvsådde revebjeller.

Alle disse over finnes i mitt åtte meter lange skyggebed som akkurat nå ser slik ut. De fine runde minidrivhusene er naboens gamle utelykter;

Over til neste bed. Slik så mitt provisoriske ventebed ut da det ble laget for å få plass til alle høstfunnene mine i fjor;

Det svenske navnet er "slingerstormhatt" - hva er det norske?
Et av funnene mine på hagedagene på Ramme gård i høst. Veldig fornøyd med at den har klart seg.

Violruta - en av de jeg var lykkeligst over å finne på Ramme gård. Ser desverre ikke ut som den har klart seg.

Enda en sort Violruta fra Ramme. Som det ser dårlig ut for. Sukk. Den grønne spiren til venstre tror jeg er noe helt annet, men det er jo lov å håpe enn så lenge.

Heuchera "Marmelade" har klart seg!

Heuchera "Frosted violet" har klart seg!

Heucherella "Sweet tea" ser det dårlig ut for.

Heuchera "Pretty perrine" har klart seg.

En annen sikker overvintrer finnes under Thujahekken til naboen. Der ville verken gress eller blomster gro, men Fagerfredløsen sprer seg villig og klarer seg på minimalt med jord og lite eller ingenting fuktighet. Denne sprer seg som ugress hvis man ikke passer på, men her grenser den bare til plenen og er lett å holde i sjakk. Alt til sitt bruk.

Farger i novemberhagen

Novemberhagen har ikke så mye å by på, men enda kan man finne noen fargeklatter som de få dagene med frost - og regnet både før og etter ikke har tatt knekken på. Jeg skal innrømme at jeg gjerne skulle gjort om alt dette regnet til snø, men det er enda over en måned igjen til jul så den kan enda bli hvit. Tvi tvi! 

Myske

Heuchera og Heucherella

Heuchera og Heucherella

Rose

Storkenebb

Hagens tøffinger - det som blomstrer i oktober

Anemone

Det var ikke så mange farger i bedene lenger da jeg tok med meg kameraet ut i helgen for å forevige oktoberblomstringen. Noen trofaste hadde imidlertid overlevd et par frostnetter og holdt fortsatt ut. I natt kom den første snøen, så det var i siste liten jeg fikk foreviget disse.

Lyng hører med i høsthagen.

Sommerblomstene utenfor inngangsdøra reddes nok av overbygget
samt at potten deres er høy og bred.

Den nyplantede alpeklematisen har vokst en halv meter
 siden midten av september.

Rose med is mellom kronbladene.

Det flyttbare steinbedet tåler både en og to og tre minusgrader.

Kornblomstene blomstrer på absolutt siste verset.

Løytnanshjertene klamrer seg fast.