Toppmeis - Kul frisyre

Toppmeisen gjør meg i godt humør. Ikke bare er den uredd og nærgående, den ser tøff ut og har fin fasong, mønster og ikke minst sveis. En fugl det både er lett å kjenne igjen og å huske navnet på.

Toppmeis (Parus cristatus)

Utseende og lynne: Toppmeisen blir ca 12 cm lang. Kjønnene er like og hodetoppen gjør det nærmest umulig å forveksle den med andre fugler. Det er bare to topplerkearter og sidesvans som også har topp. Ungfuglene har kortere fjærtopp enn de voksne og mindre utpregede svarte hodetegninger. Arten er lite sky men besøker fuglebrett mindre hyppig enn andre meiser.

Tilholdssted: I Norge hekker toppmeisen i barskog over mesteparten av Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag. Før var arten sjelden på vestlandet men har nå økt i antall der også. Toppmeisen er en standfugl som streifer lite omkring. Arten hekker i både gran- og furuskog men er vanligst i furuskog. Den trives på fuktige steder og går ikke over barskogrensen på fjellet.

Spiser: Arten spiser både insekter og edderkopper samt andre leddyr i sommerhalvåret. På vinteren spiser den mest frø av gran og furu. Den hamstrer maten ved å bite hode av larver og feste byttet til hamstringslagrene ved hjelp av den klebrige kroppsvæsken som tyter ut.

Redebygging: Toppmeisen er en huleruger som kan benytte gamle spettereir. I motsetning til andre meiser er det imidlertid mest typisk at toppmeisen hakker ut reiret selv i morken ved. Hunnen både hakker ut og bygger reiret selv. Det består av strå, mose, hår, planteull og noen ganger fjær. Reirskålen bygges på et underlag av mose. Fra midten av april til midt i mai legges 3-7 egg. De ruges av hunnen i 15-16 døgn og ungene mates med insekter av begge foreldre. De blir flyvedyktige og forlater reiret etter ytterligere 19-21 døgn.

Disse artene har besøkt foringsplassen vår hittil i år. Trykker du på navnet til fuglen kommer du til innlegg om arten;

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

26) Måltrost

27) Jernspurv

28) Linerle

29) Stillits

30) Svart-hvit fluesnapper

31) Sidensvans 

32) Tyrkerdue 

Sidensvans - En fast gjest på senhøsten

Naturlig kul sveis

Sidensvans betyr silkehale og jeg synes den er den stiligste fuglen av dem alle. I hele høst har jeg forsøkt å fange dem med kameraet når flokken lander i et tilfeldig tre i nabolaget. Hver eneste gang jeg har kommet med kamera har de imidlertid forsvunnet - men forleden dag satt de plutselig i et tre ved siden av garasjen i det jeg skulle skyndte meg inn i bilen og avgårde. Da fikk avtaler være avtaler mens jeg listet meg inn og hentet kamera.

Sidensvans (Bombycilla garrulus) 

Utseende og lynne: Sidensvansen blir 20-22 cm lang og er på størrelse med en stær. Kjønnene er nesten like - med den karakteristiske spisse fjærtoppen på hodet. Vingene er spisse og nebbet kort og kraftig. Eldre fugler har røde lakkspisser på  armsvingfjær og på halefjærene. Sidensvansene holder for det meste til i trær og busker og setter seg bare på bakken for å spise insekter, bær og nedfallsfrukt. Til tross for at den trekker til mer bebodde strøk i vinterhalvåret er den hele tiden vaktsom og ganske nervøs. Den vanlige låten er en metallisk, ringeklokkelignende trille.

Tilholdssted: I Norge hekker arten særlig i Finnmark. Noen år kan den hekke så langt sør som til Hedmark. Om vinteren trekker den sørover kan kan sees i store flokker. Den hekker i bar- og bjørkeskoger med lysninger, myrer, elver eller innsjøer. Under trekket ferdes den overalt hvor det finnes spiselige bær.

Spiser: Det er muligens mangel på bær som får sidensvansen til å trekke sørover for i vinterhalvåret er det nesten bare det den spiser. En sidensvans kan spise 500-1000 mispelbær på en dag, enda 500 bær veier 170 gram mens fuglen bare veier mellom 50 og 80 gram! I hekketiden tar den insekter, særlig mygg, som den fanger på samme måte som fluesnapperen.

Redebygging: Før i tiden visste man ikke hvor sidensvansen bygget reiret sitt fordi ingen hadde funnet det. Det første ble funnet i finsk lappland i 1856 av en engelskmann som hadde lett i mange år etter denne mystiske fuglens reirplass. Reiret bygges av begge kjønn og  består av kvister, strå, furunåler, mose og lav. Det er foret med hår og fjør og ligger godt skjult på en vannrett gren i en furu eller bjørk. Sidensvansen bygger så godt som alltid reiret sitt nær vann. I juni legges 4-6 egg som ruges av hunnen i 13-14 døgn. Ungene blir flyvedyktige og forlater reiret etter ytterligere 15-17 døgn.

En liten flokk som er innom oss for å spise seg opp på bær på vei til varmere strøk. 

Vi ser i allefall ikke i kamera! 

Disse artene har besøkt foringsplassen vår hittil i år. Trykker du på navnet til fuglen kommer du til innlegg om arten;

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

26) Måltrost

27) Jernspurv

28) Linerle

29) Stillits

30) Svart-hvit fluesnapper

Kjøttmeis - på oppdagelsesferd

  

Vi har hatt et lite opphold i fuglematingen etter at intet mindre enn ti ringduer inntok hagen og så ut til å ville bosette seg der. Ringduer er fine fugler, men de etterlater seg store mengder bæsj som ikke var så hyggelig å få under bare barnebein og deretter inn i huset. Nå har vi startet matingen igjen og småfuglene er ikke vanskelige å be. Her er det både dompap, kjernebiter, blåmeis, kjøttmeis, pilfink, grønnfink, flaggspett og rødstrupe innom på daglig basis. 

Mens de andre fuglene i hagen holder seg på og i nærheten av foringsautomaten, er kjøttmeisen stadig å se andre steder. Den sitter på bålpanna, på vedstabelen, på utsiden av vinduskarmen og forsøker å henge fast på plantene i bedet. Den besøker gjerne foringsplassen i store flokker, og det kan gå ganske hardt for seg når de sloss om den beste maten.

Kjøttmeis (Parus Major)

Utseende og lynne; Kjøttmeisen blir 14-16 cm lang. Kjønnene er nesten like, men hunnen har mer diffuse farger enn hannen. Ungfuglene har også mattere farger og hodet er merbrunsvar. Kjøttmeisen er menneskevant og finnes nesten overalt. De er blitt observert flyvende inn vindu for å hente mat og kan bli tamme nok til å spise av hånden.

Tilholdssted: Arten finnes overalt men er mest tallrik i løv- og blandingsskoger i lavlandet. I Norge finnes kjøttmeisen i mesteparten av landet, med unntak av de ytre kyststrøkene av Troms og Finnmark. Til fjells finnes den i bjørkebeltet opp til 1000 meter over havet. Den er både en stand- streif- og trekkfugl.

Spiser; Kjøttmeisen er ikke kresen og spiser det meste. Den tar alt fra insekter og andre smådyr til frø, brød og avfall vinterstid. Den hakker også ofte kjøtt og talg fra døde dyr og etterlatte bytterester etter store rovdyr.

Redebygging; Denne hulerugeren tar i bruk nesten alle slags trehull i skog og ved bebyggelse. Den kan hekke i murhull, ventilåpninger, postkasser, under motorlokk og i mer tradisjonelle fuglekasser. Reiret bygges av hunnen og består av mose foret med hår, fjær og ull. I første halvdel av mai legges 8-10 egg som ruges av hunnen i 13-14 døgn. Ungene mates av begge foreldre og flyr ut etter 18-20 døgn.



Da jeg dukket ned i bildearkivet for å finne fine bilder av kjøttmeisen ser jeg at de fleste er tatt vinterstid. Mens jeg så på dem begynte jeg å glede meg til frost, snø, islykter, nye fuglearter, hjemmelagde meiseboller, jul og det som hører vinteren til. Først er det imidlertid høsten som skal nytes. Årstider er en fin ting.

Disse artene har besøkt foringsplassen vår hittil i år. Trykker du på navnet til fuglen kommer du til innlegg om arten;

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

26) Måltrost

27) Jernspurv

28) Linerle

29) Stillits

30) Svart-hvit fluesnapper

Fugleportrett: Storskarven

Storskarv (Phalacrocorax carbo) er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen skarver en familie i gruppen pelikanfugler. Det finnes to undergrupper storskarv i Norge. I Tromsø finnes det kolonier flere steder - og de er enda en av de tingene jeg tok som en selvfølge da jeg vokste opp og som etter noen år borte oppleves som spennende og eksotisk.

Storskarven er en trekkfugl som kan bli opp mot en meter lang. Vingespennet er 130-160 centimeter og fuglen veier mellom 2 og 3 kilo. Beina er korte og sitter langt bak på kroppen noe som er karakteristisk for gode dykkere. Skarven har en fjærdrakt som suger til seg vann, til forskjell fra andre dykkere som har vannavstøtende fjærdrakt. Dette gjør skarven til en av havets aller beste dykkere da den ikke trenger bry seg om oppdrift fra fjærdrakten. Den er kjent for å kunne dykke svært langt ned og har blitt sett jaktende på en makrellstim. Den regnes som en sosial fugl som er lett å lære opp.

Den sorte og lett gjenkjennelige fuglen trives langs kysten og ved større innsjøer og elvemunninger der maten er lett å få tak i på grunna. Storskarven hekker i kolonier som kan bli store, gjerne opp til flere hundre par. Eggene legges fra april til juni og derfor man kan minne alt fra egg til flygedyktige unger om man besøker en slik hekkekoloni. Den bygger reir av kvister og plasserer det oppe i et tre eller på en berghylle. Hunnen legger vanligvis 3-4 egg som er lys blågrønne i fargen. Den ruger i ca 27 dager og ungene blir i reiret i ca 50 dager.

Stillits - solbrent i ansiktet

Jammen kom ikke stillitsen med vårsola i år, den har jeg bare sett et sted jeg har bodd tidligere. Fargene gjør denne arten veldig lett å kjenne igjen, og veldig morsom å se på. Nå er den innom flere ganger daglig.

Stillits (Carduelis carduelis)

Kjennetegn: Stillitsen er 14-15 cm lang. I enkelte land er denne en vanlig burfugl. Kjønenne er nesten like. Ungfuglene mangler det røde, hvite og svarte og hodet er mer brunaktig.

Tilholdssted: Inntil 1950 var stillitsen bare påivst noen få ganger i Norge, men etterhvert har den økt i antall. Nå hekker den flere steder rundt Oslofjorden, opp til Mjøsa, på lista og opp til Rogaland. Den er funnet så langt nord som til Nordland. End el fugler overvintrer i Afrika og Midtøsten. Stillitsen trives på steder med høye urter, i skogbryn, frukthager, hekker og parker.

Føde: Stillitsens favorittmat er frø. Den henter frø fra høye urter som knoppurt, tistel og borre. Den er akrobatisk, klatrer omkring og kan åpne selv vanskelig tilgjengelige fruktstander. Arten sees sjelden på bakken. Den spiser også noe bær.

Forplantning: Reiret bygges av hunnen og ligger høyt oppe i en grenkløft på et løvtre. Noen ganger kan den også bygge reir i furu og gran. Det er omhyggelig bygget av strå, mose, torttrevler og frøull og sammenføyd med spindelvev. Det er foret med frøull og hr. Fra slutten av april til juni legges 3-7 egg med brunaktige prikker og flekker. Hunnen ruger i 12-14 døgn og ungene mates av begge foreldrene i reiret i ca 14 dager. De blir flygedyktige et par dager etter de har forlatt reiret.

Solsikkefrø er populært.

Ikke så veldig skvetten. Stillitsen sitter ofte igjen dersom de andre i flokken flyr.



Stillitsen ankommer gjerne i flokker sammen andre finker. Her sammen med en bjørkefink.

Disse artene har besøkt foringsplassen vår hittil i år. Trykker du på navnet til fuglen kommer du til innlegg om arten;

 

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

26) Måltrost

27) Jernspurv

28) Linerle

29) Stillits

30) Svart-hvit fluesnapper

Linerla - et sikkert vårtegn

 

 

Når linerla først kommer så er den overalt. Den tripper foran meg på stien i skogen, leter etter insekter på gresset i hagen, hopper rundt på torget utenfor matbutikken og vipper med stjerten på lekeplassen.  Den er like selvfølgelig for våren som hestehov og krokus.

Linerle (Motacilla alba)

Utseende: Linerla er 18-20 cm lang. Kjønnene er nesten like. Hunnen skiller seg fra hannen ved at den har mindre svart på hodet og forbrystet. Det er en slank og grasiøs fugl med en lang stjert som den vipper opp og ned hele tiden.

Tilholdssted: Arten hekker så å si over hele Norge. Den forlager landet mot slutten av august til oktober for å overvintre ved middelhavet eller i Midtøsten. Linerla krever åpent terreng slik at den kan fange flygende insekter og den finnes både i hager, parker, ved vann og på egner. Ved steindgjerder, bygninger og mange andre steder - også inne i byen.

Føde: Linerla spiser nesten bare insekter. De tas både på bakken, i vegetasjonen og i luften. Ofte løper den etter insektene eller forfølger dem i flukten.

Hekking: Reiret bygges av hunnen og består av strå, mose, småkvister, rottrevler, garnbiter og lignende. Det er foret med fine strå, hår og ull. Reiret kan ligge på alle slags steder med overbygning. Fra en steinsprekk, under røtter og til postkasser og hermetikkbokser, i jernbanevogner og båter. Til og med i motoren på biler er det observert linerlereir. Fra sutten av april til juli - men oftest i juni - legges 4-8 egg. I Sør Norge har linerla ofte to kull. Eggene er gråhvite med mange små grå og mørkebrune flekker. De ruges av hunnen i 12-14 døgn. Ungene mates med insekter av begge foreldrene. De blir flygedyktige og forlater reiret etter 13-16 døgn men mates enda en tid av foreldrene.

Linerla spiser nesten bare insekter.

Disse artene har besøkt hagen hittil i 2013;

(Trykker du på navnet til fuglene kommer du direkte til innlegg om arten)

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

26) Måltrost

27) Jernspurv

28) Linerle

29) Stillits

Kjernebiteren - med styrke i nebbet

 

Jeg så den flyktig i sidesynet flere dager på rad, uten at jeg klarte å få sett den skikkelig og artsbestemt den. Jeg var storfornøyd da kjernebiterne en formiddag slo seg ned og ble en stund, en hann og en hunn. Etter det har de vært her jevnlig for å forsyne seg med solsikkefrø. Nebbet er det som imponerer mest med denne fuglen - det er kraftig og kan utøve et trykk på opp mot 50 kilo! Den beskrives noen steder som svært sky, men det stemmer ikke for det paret vi har i hagen vår.

Kjernebiter (Coccothraustes coccothraustes)

Kjennetegn:  Kjernebiteren er 18-20 cm lang. Kjønnene er nesten like, men hannen har mer rødt på issen enn hunnen og hunnen har mer gråaktige armvingsfjær. Denne store finkefuglen har stort hode og et kraftig kjegleformet nebb. I hekketiden er nebbet blågrått med svart spiss. Resten av året er det grågult. Ungfuglene mangler det sorte på hodet og har mørkeflekker på undersiden. Strupen og nebbet er gule.

Tilholdssted: I Norge var arten frem til 1959 bare påvist hekkende to ganger. Etter det er det gjort en rekke hekkefunn omkring Oslofjorden, flest i Vestfolk men også i Telemark og i Agderfylkene. Kjernebiteren er observert så langt nord som til Narvik i Nordland. Den foretrekker åpen, høystammet køvskog og parker med høye trær. Den liker også frukthager og enkelte steder bøkeskog. Den ferdes oppe i trekronene, lager lite lyd og blir sjelden sett om sommeren.

Føde: Arten tar frø og steinfrukter men vil bare ha fatt i kjernene. Den kan knekke både kirsebærsteiner og plommesteiner. Om våren tar den knopper og i sommerhalvåret også en del insekter.

Hekking: Reiret bygges hovedsaklig av hunnen. Det ligger ute på en gren høyt oppe i et løvtre, noen ganger også nær stammen på et bartre. Det bygges av kvister og er foret med hestetagl og rottrevler. Utvendig er det pyntet med lav. Mellom april og juni legges 5-7 egg som er lyseblå med lilla flekker og gråbrune til svarte prikker, flekker og snirkler. Hunnen ruger alene i 13-14 døgn. Ungene forlater reiret etter 12-13 døgn men blir først flygedyktige et par døgn senere.

Imponerende nebb og fine farger.



I hekketiden er nebbet blågrått med svart spiss. Resten av året er det grågult.

Skallet på solsikkefrø er ingenting for et nebb som er kjent for å kunne knuse plommesteiner.

 



Dette er hunnfuglen. Kjønnene er nesten like, men hunnen er mindre rødlig på issen enn hannen.

 

Disse artene har besøkt hagen hittil i 2013;

(Trykker du på navnet til fuglene kommer du direkte til innlegg om arten)

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

26) Måltrost

27) Jernspurv

28) Linerle

29) Stillits  

Stjermeisen - helt plutselig!

Plutselig satt den bare der - på bakken mens jeg holdt på å ta bilder av kjøttmeisen i foringsautomaten over. En bitteliten hvit fugl som nesten forsvant mellom snø og solsikkefrø. Jeg fikk akkurat knipset tre bilder av den før den forsvant igjen, og glad var jeg for det for uten bildene hadde jeg ikke hatt sjans til å etterpå finne ut hvilken fugl det var. Fugleboka kunne fortelle meg at vi hadde hatt stjertmeisbesøk.

Senere har den kommet tilbake, og da har den hatt med seg hele slekta. Mengder av denne søte lille ballen med hale henger rundt i fugletreet og fråtser i undulatfrø. En av mine absolutte favoritter på foringsplassen. De er veldig sky, og forsvinner bare de aner en bevegelse innenfor vinduet. Når de først er borte kommer de ikke tilbake med det første, så det gjelder å nyte synet og stå helt stille.

Stjertmeis (Aegithalos caudatus)

Utseende og lynne: Stjertmeisen er 14-16 cm lang og kjønnene er nesten like. Den lille meisen har kort, tykt nebb og veldig lang hale - eller stjert. Derav navnet. Ungfuglene mangler rosa farge og har kortere hale enn de voksne. Stjertmeisene ankommer ofte i flokk, og de høres godt på lokkelyden, selv om sangen høres sjelden. De er rastløse, svinser rundt og forsvinner ganske kjapt fra foringsplassen.

Tilholdssted: Den er relativt fåtallig i Norge, hekker mest i sør men er funnet opp mot Troms. Stand-, streif-,  og trekkfugl. Den trives i åpen barskog og gjerne blandingsskog med mye undervegetasjon og fuktige kratt.

Føde: Stjertmeisen spiser insekter og andre leddyr, men også frø.

Reir og unger: Arten bygger kunstferdige kuleformede reir som er 15-20 cm høyt og har inngang fra den ene sien. Reiret bygges av strå, mose, lav, hår og andre fiber som er vevd sammen med spindelvev og kamuflert med lav og bark utvendig. Reiret er foret med tusenvis av små fjær og blir bygget av begge kjønn. Det ligger ofte i en liten busk noen meter over bakken. Fra midt i april til midt i mai legges 9-12 egg. Hunnen ruger i 12-13 døgn og ungene forlater reiret etter omtrent to uker. Ofte kommer det et nytt kull senere på sommeren.

 

 

 

Disse artene har besøkt hagen hittil i 2013;

(Trykker du på navnet til fuglene kommer du direkte til artens fugleportrett)

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue

25) Kjernebiter

Fuglekongen - Europas minste

 

Ved første øyekast trodde jeg det var en stjertmeis, men da den snudde på seg så jeg at den ikke hadde lang stjert. Et øyeblikk trodde jeg det var en litt merkelig farget grønnsisik, men den gule kronen på hodet avslørte den. Europas minste hekkefugl har funnet frem til hagen vår, og med et sånt navn var det jo godt vi hadde sørget for god oppdekning og rikelig utvalg. Storebror lurte på hvorfor den har fått navnet konge når den er så liten. Etter å ha lest litt om den fant vi ut at dersom det ikke er det gule feltet på hodet som har gitt den navnet sitt, må det være det kongelige reiret.

 

Den beskrives noen steder som et uvanlig syn på foringsplasser, og jeg er spent på om det stemmer. Har du hatt fuglekongen på besøk?  Denne ser ut til å ha blitt fast gjest hos oss og er innom flere ganger i løpet av dagen.

 

Fuglekonge (Regulus regulus)

 

Utseende og lynne: Fuglekongen er 8-10 cm lang og er sammen med toppfuglekonge den minste hekkefuglen i Europa. Kjønnene er nesten like, men hunnen har en sitrongul stripe på issen der hannens er mer rødgul. Ungfuglene mangler den gule issen. Fuglen er beskrevet som uredd, men kjapp og konstant i bevegelse på leting etter mat mellom grenene, ofte høyt oppe i tretoppene. Lokkeropet er så pipende at det kan være ubehagelig å høre på - og så høyfrekvent at mange eldre mennesker ikke kan oppfatte det.

 

 

 

 

Tilholdssted: Fuglekongen er vanlig over hele det sørlige Norge der det er barskog. Den er funnet opp mot Troms og Finnmark, men er da mer sjelden. Streif- og trekkfugl som ofte finnes blant meiseflokker om vinteren.

 

Spiser: Føden består hovedsaklig av små insekter og edderkopper, noe det lille spisse nebbet også kan fortelle oss. Om vinteren spiser den også frø fra trær og om våren kan den spise seljefrø.

 

Redebygging: Reiret bygges av begge kjønn, som regel 5-10 meter opp i en gran eller en furu. Det henger ned fra en gren et stykke fra stammen. Reiret er dypt skålformet og omhyggelig bygget av lav og mose. Det er sammenføyd og hengt opp i spindelvev og foret med fjær invendig. I slutten av april eller begynnelsen av mai legges 7 til 13 egg. De ruges av hunnen, klekkes etter 14-17 døgn og flyr ut av reiret etter drøye to uker. Ofte kommer det et nytt kull i juni.

 

 





Disse artene har besøkt hagen hittil i 2013;

(Trykker du på navnet til fuglene kommer du direkte til artens fugleportrett)

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

19) Gulspurv

20) Fuglekonge

21) Hønsehauk (?)

22) Bokfink

23) Bjørkefink

24) Ringdue



Svarttrosten - hvem trenger husdyr?

Svarttrosten er den av våre besøkende fugler som har mest personlighet. Den samme fuglen kommer igjen hver dag, forventer både havregryn og rosiner på bakkenivå og lar seg absolutt ikke skremme av at jeg beveger meg innenfor vinduet eller kommer ut. Da sitter den der i snøen og ser på meg med sine trillrunde øyne med oransje kant rundt. Svarttrosten vår kan også være skikkelig humørsyk. Da jager den de andre fuglene rundt i trærne, og lar ingen andre nærme seg matfatet. Særlig hardt går det ut over rødstrupen som er en konkurrent til den maten som havner på bakken.

Svarttrost (Turdus merula)

Utseende og lynne; Svarttrosten blir 26-28 cm lang. Kjønnene er ulike, mens hannen er sort med oransje nebb er hunnen er spettete brun og grå. På brystet og strupen har hun brunsvarte flekker og nebbet hennes er mørkebrunt. Ungfuglene ligner hunnen.

Tilholdssted; Svarttosten liker seg best i løv- og blandingsskog med både kratt og lysninger. Den finnes også inne i byene. Svarttrosten er vanlig over det meste av Norge selv om den er fåtallig i Nord Norge. Tidligere var den en sky skogsfugl, men har det siste århundret tilpasset seg tettbygde strøk. Dette har igjen ført til at den har økt i antall. Fugler som holder til lengst nord i landet trekker sørover på vinteren.

Spiser; Hovedsaklig består menyen av mark, snegler og insekter som den tar på bakken. Særlig etter regnvær kan svarttrosten komme på besøk med hele familien sin og forsyne seg av mark som må trekke opp til bakken. De trekkes opp med nebbet. Om høsten tar svarttrosten bær og frukt, særlig epler.

Redebygging; Hunnen bygger det store reiret som består av strå og visne blader som er vevd sammen med jord og røtter. Detligger i en kløft, inntil en trestamme, andre ganger på en stubbe, i en bygning eller på bakken. I Norge har svarttrosten ofte to kull, sørover i Europa kan de ha opptil fire. De legger 3-6 egg i perioden april til juli. Hunnen ruger i 13-14 døgn og ungene mates av begge foreldrene inntil de blir flygedyktige et par uker etter klekkingen. Hunnen går da gjerne direkte over til å ruge på neste kull, slik at hannen må mate alene til de klarer seg selv.



 

Disse artene har besøkt hagen hittil i 2013;

(Trykker du på navnet til fuglene kommer du direkte til artens fugleportrett)

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik

 

 

 

Grønnspetten - vårkurtiseringen har startet

 

Mange morgener den siste tiden har vi våknet av lokkelydene til grønnspetten. Den har tydeligvis begynt å kjenne at våren nærmer seg, og er på jakt etter make. I skogen nær huset vårt er det et dødt tre som enda ikke har falt ned. Tidligere år har dette vært flaggspettens faste kurtiseringssted. I år ser det ut som den får konkurranse av den større og mer bråkete fetteren sin. Jeg har tidligere bare fått små glimt av denne, og aldri før klart å få tatt bilder, så jeg er godt fornøyd med at den fikk svar fra en annen grønnspett lenger inn i skogen, og at de tok seg god tid;

Grønnspett (Picus viridis)

Utseende: Grønnspetten er 35-37 lang og er på grunn av fargene lett gjenkjennelig. Den forveksles av og til med gråspetten som har mindre sorte tegninger i ansiktet og en rød panneflekk der hele issen er rød hos grønnspetten. De unge grønnspettene har svakere farger og er mer spettete. Kjønnene er nesten like, men hannen har en rød stripe i den sorte skjeggstripen som hunnen ikke har. Grønnspetten sees (og høres) ofte i flukt, der den gulaktige overgumpen (nederst på ryggen mot stjerten) synes godt. I motsetning til Flaggspetten trommer denne hakkespetten sjelden.

Tilholdssted: Fuglen trives i gammelt kulturlandsskap, løv og blandingsskog samt parker og skogholt. I Norge er den ganske vanlig opp til Bodø, men observeres bare sporadisk lenger nord. Standfugl som enkelte år trekker sørover.

Føde: Grønnspetten lever stort sett av maur, og sees derfor ofte på bakken. Selv vinterstid finner den frem til tuer under snøen og hakker hull på dem. Da kan den grave seg opp til en halv meter ned i bakken for å hente ut maur med den 15 cm lange tungen sin. Vintre hvor det kommer mye snø kan gå hardt utover bestanden. Den tar også larver i morkne stubber og kan spise rognebær om høsten.

Redebygging: Begge kjønn bruker omtrent en måned på å hakke ut reirhullet som ligger høyt oppe i et løvtre. Ofte begynnes gamle reir. 4-9 egg legges i midten av mai. De ruges av begge foreldrene i 17-19 døgn. Ungene mates med maur inntil de blir flygedyktige og kan forlate reiret når de er i underkant av en måned gamle. De mates enda noen uker.

 

Disse artene har besøkt hagen hittil i 2013;

(Trykker du på navnet til fuglene kommer du direkte til artens fugleportrett)

1) Spettmeis

2) Kjøttmeis

3) Blåmeis

4) Skjære

5) Flaggspett

6) Svartmeis

7) Løvmeis

8) Svarttrost

9) Nøtteskrike

10) Pilfink

11) Grønnfink

12) Kråke

13) Rødstrupe

14) Dompap

15) Grønnspett

16) Stjertmeis

17) Toppmeis

18) Grønnsisik